For to år siden døde Gustaf Kjellvander (31) uventet. Nå har storebror Christian (37) laget musikk om det. På en måte.
ALBUM: INDIEPOP
Christian Kjellvander
«The Pitcher»
(Tapete/Indie)
Et YouTube-klipp viser Christian Kjellvander på minnekonserten. Han snakker om at han vil oppsøke Gustaf, også han en kjent musiker, om det finnes et liv etterpå.
En kvinnelig publikummer insisterer på at så er tilfelle - «han hör dej, og han ser dej». Christian repliserer «I ... fucking hope so».
Helt siden den mørke 2002-debuten har Christian Kjellvander vært en av disse svenske singer/songwriterne som nesten går i ett med hverandre i forsøket på å være amerikanske.
Alle forent i søken etter den samme prærien som alle fra Townes van Zandt til Bonnie «Prince» Billy tilhører.
Et sted der nydelige låter og fantastiske album kan finne på å dukke opp på de rareste steder.
Denne gangen dukker det opp i Södermanland.
Her har 37-åringen flyttet inn i et tidligere bedehus, blitt far og spilt inn sitt første soloalbum etter brorens død. Det har gitt musikken hans en dypere klang, på flere måter.
Kjellvanders baryton er roligere, klarere, som en Jens Lekman uten behov for avvæpnende smil. Som en Bill Callahan med melodier. Og han skurrer med gitaren som var den stemt av Neil Young.
Tilstedeværelsen av musikere fra Göteborgs Symfoniker er det som gjør Kjellvanders femte soloalbum til noe musikalsk sterkere. Orkesterarrangementene er sømløst integrert i skumringsrocken. Som oftest bare så vidt antydet.
Hør hvordan strykerne på «The Zenith Sunset» omfavner den vrengte enstrengede gitarsoloen mot slutten, og hvordan dette videreføres i tvillinglåten «The Crow».
Hvilket også er albumets mørkeste punkt. Etterpå blir alt sakte mildere og lysere, før sakrale «The Bloodline» runder av antydningen fra åpningen: Å forsake ens fortid til fordel for noen andres fremtid.
Det er broren han tenker på. Selv om han aldri nevner det.
BESTE LÅT: «The Zenith Sunset»
TOR MARTIN BØE
TOR MARTIN BØE | URL