Christian Kjellvander (29) skriver ut roots-basert country på blå resept, mot innholdsløs og fordummende pop-musikk.
Olav Solvang
[E-mail]
Sist torsdag jublet et fullsatt Mono i Oslo for Sveriges kritikerroste trubadur. I dag er det nye albumet Faya i norske butikker. Skal mannen som fikk Grammynominering og stjernedryss av svenskene for debutalbumet Songs From A Two Room Chapel (2002) omsider innta salgslistene i Norge også?
– Jeg ser ikke så mye på salgstall, sier 29-åringen som solgte 40 000 av sitt første album i hjemlandet.
Ledetråder. – Hva ser du på?
– Jeg ser innover, og utover..., sier svensken og fester blikket på et punkt på vinduet ut mot Skippergata i Oslo, hvor hans norske distributør har kontorer.
– Der, fortsetter han, – hvor den som lytter kan få en opplevelse som kanskje kan berike, og ikke bedøve, sier han.
– Hvordan kan dét skje?
– Jeg har noen ledetråder. Men de fører ikke nødvendigvis til et bestemt sted. Det handler mer om å samle tankene, fange øyeblikket, eller øyeblikk som har vært. Det kan være opplevelser som minner oss på hvor vi kommer fra, hvem vi er, og hvor vi ønsker å gå. En slags kartlegging i et uoversiktlig landskap, sier Kjellvander.
Han kaller det en reaksjon på all den meningsløse og retningsløse underholdningspopen som gjør oss dummere og dummere. Musikk som ligger som et ullent lydteppe i butikker og handlesentre, og som veldig mange kjøper fordi de vil ta ullenheten med seg hjem også.
– Hvor alvorlig er det?
– Det er jo en avvikling av det engasjerende og levende i oss. En slags bekreftelse på at vi vil fylle oss med... ingenting.
– Mens du gir oss varer med substans?
– Ja, fordi jeg hele tiden prøver å være oppriktig, og ikke lar andre bestemme hva jeg skal synge og skrive. Før jaget jeg mer etter låtene, fordi jeg var redd for å ikke gjøre det bra nok. Nå lar jeg musikken bare komme.
– Gjelder det også tekstene?
– De er basert på historier som har hendt, og angår meg. Det er historier jeg også tror har gyldighet for andre, fordi vi mennesker egentlig er veldig like.
Preget av musikken. Christian Kjellvander bodde i USA fra han seks til han var 16, og hevder han er preget av musikken han hørte i den perioden.
– Far likte country. Huset vårt var fylt av musikk med Johnny Cash, Dolly Parton og Gram Parsons. Det var musikk med retning og innhold.
– Var det derfor du valgte den musikken?
– Det var vel musikken som valgte meg. Den tok plass i meg, og fikk prege meg, derfor ble det sånn.
– Artistene du nevner har flere kristne sanger?
– Det er riktig. Kristentroen var jo veldig viktig for spesielt Cash. Og jeg hadde heller ingen problemer med å være en kristen mens jeg bodde i USA.
– Hva mener du?
– Det var ingen merkelige spørsmål rundt troen min. Jeg gikk aldri i kirken, men det var ok. Jeg ba slik jeg ville, og jeg fikk ha det i fred. Så flyttet vi til Sverige...
– Hva skjedde der?
– Jeg følte troen min ble plukket fra hverandre. Jeg ble spurt om hva slags kristendom og Gud jeg trodde på. Var det en personlig Gud, eller en høyere kraft?
Kristne ville ha svar, og avvek det fra deres egen oppfatning, var samtalen over. Ting ble mer og mer uklart for meg.
– Så ledetrådene dine har ingen kristen eller religiøs adresse?
– Ikke direkte. Men flere kristne miljøer i Sverige har vist interesse for platene mine. Kanskje de kjenner igjen det de står for, sier mannen som på debutalbumet synger «Let us be songs in the chapel. Let us be words in the bible.» (At The Rapids)
– Jeg tror vi dypest sett lengter etter det samme alle sammen, sier svensken.
Olav Solvang | URL