Christian Kjellvander har nå sluppet oppfølgeren til ”Songs from a two-room chapel”, og lillebror Kjellvander, Gustaf, slapp i fjor sitt første soloprosjekt, ”The electric pavilion” under navnet The Fine Arts Showcase. Grunnen til at jeg slenger med en anmeldelse av sistnevnte, er at jeg ikke kan se denne skiva har fått noen form for oppmerksomhet. Det er meget mulig at det er jeg som ikke følger med, men jeg velger likevel å si noen ord om den. For hvis det er en sjanse for at denne skiva er blitt forbigått, så er det noe jeg ikke kan leve i visshet om.
Brødrene Kjellvander forlot i stor grad sine tidligere bandprosjekter, Loosegoats (Christian) og Sideshow Bob (Gustaf), for å skape litt country- og americana-magi sammen i bandet Songs of Soil. Resultatet ble den jordnære skiva ”The painted trees of Ghostwood” fra 2000, og kritikerne var fra seg av begeistring. Kenny også. Dette var en skive som lovet stort for fremtiden til disse to guttene, som klarte å bringe den amerikanske smerten til vårt kalde nord og gjøre den universell. Men det bare med denne ene skiva, uten at det egentlig gjør noe.
I 2002 kom Christian med sin solodebut, ”Songs from a two-room chapel”. En utrolig flott skive som bygger videre på de musikalske prosjektene han har vært med på tidligere, og tar det triste i musikken og tilfører litt neddempet, energisk maksimalisme. Jeg antar at dere alle har hørt denne plata, hvis ikke så er det på tide, så jeg skal ikke utbrodere dette stort mer. I stedet skal vi snakke litt om den siste utgivelsen til Christian Kjellvander, ”Faya”. Tre år har passert siden ”Songs from from a two-room chapel”, og forventningene er høye. Christian har jo hele tiden vist en særegen evne til å modnes i sin musikk. For hver utgivelse er det nesten som om han overgår seg selv, samtidig som han gir lytterne noe helt nytt. Noe de ikke visste de trengte, men som de ikke kan leve foruten.
Det finnes glimt av magi på ”Faya”, for eksempel på låt nummer tre, "Drunken hands". En fantastisk flott sang som presser på akkurat passe, men som også holder perfekt tilbake. Men i det store og hele, så er "Faya" en liten nedtur. Vi har hørt det før, kanskje ikke stort bedre, men likevel er det noe uengasjerende over skiva. Christian har blitt eldre, men det virker nesten som om han skammer seg over det, og prøver holde tilbake. Men enkelte steder dukker det modne ufrivillig opp. Det er dette som gjør at skiva funker. For Christians fløyelsmyke, litt sårbare stemme funker best når den poengterer noe, og ikke er et poeng i seg selv.
Gustaf har gått en litt annen vei enn sin bror. Det er dette som gjør brødrene Kjellvander så spennende. De utfyller hverandre perfekt, og jeg håper og tror vi får et voksent samarbeidsprosjekt en gang i fremtiden. For der Christian reflektert og kontrollert tar for seg countryen og skaper sårbar skjønnhet i det triste, vandrer Gustaf rundt full i bakgatene og roper ut sin frustrasjon. Det er selvsagt mye country i Gustaf sin musikk også, men mest i form av en amerikansk rocketradisjon som har sprunget ut derifra, med Bruce Springsteen som den mest åpenlyse referansen.
”The electric pavillion” er en kaotisk gryte av amerikanske musikkrøtter og kulturelle drivkrefter, som presser seg gjennom årene til Gustaf på en smertefull, deilig måte. Jeg kan ikke se for meg noen andre som kunne ha laget denne skiva, og det er nettopp det som er dens styrke. Gustaf har ikke bare hørt veldig mye på musikk, og forsøkt å gjenskape det han liker, men internalisert det gjennom en prosess av blod, svette og tårer til han ikke orker mer, og bare må få det ut. Det er en fusjon bestående av 50 år med amerikansk musikktradisjon, og en 25 år gammel svensk mann ved navn Gustaf. For Gustaf lever virkelig denne musikken, og det er det som gjør plata så fantastisk som den faktisk er. Den er nemlig ikke spesielt bra produsert eller skrekkelig original, men den er ekte.
Christian har tidligere vunnet mye på å finne seg selv i en gammel musikktradisjon, men når han nå begynner å trekke litt slakt i bakken, er det forfriskende at lillebror Gustaf kommer på banen for alvor, med mer energi enn en atomeksplosjon, og blåser oss i bakken med et musikalsk uttrykk vi trodde vi visste alt om. Det er skramlete, det er hardt, det er sårt, det er aggressivt, det er ærlig, det er musikk slik musikk skal fremføres. Med et hjerte av gull og en vilje av stål.
”Faya” viser en Christian Kjellvander som har oppnådd mye, og som kanskje er midlertidig satt i sine former. Men med en bror som Gustaf finnes det håp.
Akkurat som jeg tror Christian har gjort mye for å bringe Gustaf dit han er i dag, tror jeg nå rollene vil byttes. Det skal nevnes at ”Faya” inneholder Cardigans-vokalist Nina Perssons største musikalske øyeblikk. Duetten ”Roaring 40´s”, en utrolig mektig og flott låt. Men akkurat nå er det Gustaf som er ”størst” av brødrene Kjellvander. Sett på ”Current frequencies” og forsøk å sitte stille, eller ”Turncoat” og ”Teenage poetry” uten å bli emosjonelt revet med. ”The electric pavillion” bryter alle lover, men det har aldri føltes mer rett.
Christian: 6/10
Gustaf: 9/10
Kenneth Dahlgren
25.11.05
Kenneth Dahlgren | URL